KNESMERTER

Her kan du lese om noen av kneskadene vi kan hjelpe deg med: 

 

Jumpers knee, også kalt hopperkne, kjennetegnes ved smerter i fremre del av kneleddet, som følge av overbelastning av

senefestene på kneskålen. Skaden er mest vanlig i idretter med mye hopping og støtbelastning. Årsaken til skaden er en

irritasjon eller betennelse i senefestene til den store lårmuskelen, enten over eller under kneskjellet. 

Den store knestrekkeren på fremsiden av låret (musculus quadriceps femoris) består av fire muskler som springer ut fra hoftekanten/lårbeinet. Disse fire musklene løper sammen og danner quadricepssenen som fester til øvre kant av

kneskjellet (patella), omgir patella og fortsetter deretter fra nedre del av patella og fester til øvre del av skinnbeinet (tibia).

Denne siste delen av senen kalles patellarsenen. Som navnet avslører, er hopperkne en skade som gjerne angår utøvere som hopper mye. I idretter som volleyball og basketball, for eksempel, viser forskningen at så mange som 40–50 % av utøvere på elitenivå til enhver tid er rammet av hopperkne. Det er ikke bare i volleyball og basketball at hopperkne er utbredt. Skaden er svært vanlig også i fotball, friidrett, dansing og andre idretter som krever hurtig og kraftig knestrekk. Forskningen viser dessuten at lidelsen er dobbelt så vanlig blant mannlige som kvinnelige utøvere.

 

Hopperkne er en overbelastningsskade som oppstår gradvis over tid. Skaden kjennetegnes vanligvis ved langsomt økende smerte, men i noen tilfeller kan symptomene likevel oppstå brått. Mange utøvere fortsetter å trene og konkurrere helt til problemet er så ille at de blir nødt til å oppsøke behandling. Paradokset med hopperkne er at de som har skaden, gjerne presterer bedre på hopptester sammenlignet med dem som er symptomfrie. Men hopperkne kan likevel være svært hemmende, og smertene gjør ofte at man ikke kan delta i normal idrett.

 

Kjennetegn

Det er som regel når man trener at man får vondt i hopperkneet, og det er da patellarsenen som er påvirket. I de aller fleste tilfeller (80–95 %) sitter smerten rett i underkant av kneskålen, men den kan også befinne seg i øvre kant eller ved senefestet på leggen. Smerten fremprovoseres ved stor belastning av senen, for eksempel ved hopping og retningsforandringer. En lege eller fysioterapeut kan stille diagnosen på bakgrunn av symptomene. Bruk av ultralyd og MR kan være nyttig, men eventuelle funn bør likevel tolkes med forsiktighet. Det er nemlig normalt å se slitasjeforandringer av senen på ultralyd og MR selv når man er symptomfri.

 

Risikofaktorer

I volleyball og andre hoppidretter er det ofte de som hopper høyest og oftest og spiller mest som får skaden. En rask økning i treningsvolum kan øke sannsynligheten for å utvikle tilstanden. Som nevnt innledningsvis, så er mannlige utøvere dobbelt så utsatt for hopperkne som kvinner. En mulig forklaring er at menn har en større evne til kraftutvikling av lårmuskelen (quadriceps). De utfører samme antall hopp som kvinnelige utøvere, men med ulik kraft. Menn har også vist seg å hoppe høyere, noe som medfører økt belastning på senen. Lite variasjon i treningsform kan også være en risikofaktor, fordi det gir en ensformig belastning av muskelsenen. Alder, høyde, vekt, fleksibilitet og styrke er også mulige risikofaktorer.

 

Behandling og rehabilitering

Behandling av hopperkne tar som regel tid, og et sentralt spørsmål er om det hjelper å hvile kneet. Svaret er nei; noen dager, uker eller til og med måneder med hvile leger ikke skaden. Tvert om, selv om smertene kanskje blir borte mens du hviler kneet, vil knesenen være dårligere rustet når du igjen tar opp treningen etter en periode med hvile. Plagene kommer oftest tilbake. Likevel, hvile hjelper på symptomene, så det kan være lurt å ta det rolig noen dager dersom smerten vedvarer dagen etter aktivitet, eller om den kommer brått etter en økning i treningsvolum.

 

Den gode nyheten er at den viktigste behandlingsformen for hopperkne er et strukturert treningsprogram. Det finnes to anbefalte treningsprogram: Eksentrisk trening og tung langsom styrketrening. Eksentrisk trening er en treningsmetode som ble utviklet for å behandle akillessenebetennelse. Forskningen viser imidlertid at det samme programmet kan brukes for å behandle hopperkne med god effekt. Tung, langsom styrketrening er den treningsformen som ser ut til å fungere best for idrettsutøvere, spesielt for eliteutøvere.

Effekten av disse programmene har derimot vist seg å ikke være like god hvis man samtidig forsetter med idretten sin nøyaktig som før. Det betyr dessverre at, for at programmene skal fungere optimalt, så må man kutte ut all annen trening som gjør vondt. Det betyr som regel at for eksempel en volleyballspiller ikke kan trene volleyball og en høydehopper ikke kan hoppe høyde eller drive annen spensttrening samtidig.

 

Merk likevel at selve rehabiliteringsøvelsene, enten man velger eksentrisk trening eller tung langsom styrketrening, både kan og gjerne vil gjøre vondt. Prinsippet er faktisk at så snart styrketreningen ikke gjør vondt lenger, så skal man øke belastningen. Dette er beskrevet mer inngående i programmene, men man tenker seg en «smerteskala» fra 1 til 10, hvor 1 er ingen smerte og 10 er den verste smerte man kan tenke seg. Smerte under og etter styrkeøvelsene opp mot 4-5 er ok, så lenge det ikke blir verre og verre for hver økt.

Alternativ trening som ikke fører til smerter i kneet, for eksempel sykling eller løping i basseng, er gode alternativer for å opprettholde kondisjon. Utøveren må også ha realistiske forventinger til rehabiliteringsprosessen. Den kan ta lang tid, så tålmodighet og disiplin er derfor viktig. Man må regne med å holde på med treningen i hvert fall 6-8 uker før man merker vesentlig bedring, og minst tre måneder før andre alternativer vurderes. I slike tilfeller kan det være aktuelt med annen behandling, som injeksjoner og/eller operasjon. Denne avgjørelsen bør tas på individuell basis og som en siste utvei.

Jumpers knee (Patellar tendinopati)

Korsbåndskade (ACL)

 

I kneet har vi to korsbånd, et fremre og et bakre. Begge er viktige for å støtte og stabilisere kneet.

Årlig oppstår det i Norge ca. 4000 nye tilfeller. Det fremre korsbåndet er det hyppigst skadete

leddbåndet i kneet og skades nesten 10 ganger hyppigere enn bakre korsbånd. Aldersgruppen

15 til 45 år har høyest risiko og gjenspeiler at ca. 70% av skadene oppstår innenfor idrett.  60-75%

av alle fremre korsbåndskader er forbundet med samtidig meniskskade, opptil 50% har skade på

sideleddbåndene. Kneet er spesielt utsatt for skader da det forbinder de to lengste knoklene i

kroppen, og at hele kroppsvekten overføres til foten via kneet.

Operasjon eller ikke?

I Norge opereres omtrent halvparten av alle som pådrar seg en fremre korsbåndsskade. Det er bred

enighet blant forskere og klinikere om at det er viktig at kneet er uten hevelse, har tilnærmet full

bevegelighet og god styrke før det eventuelt opereres. Det er derfor ikke viktig at kneet må opereres

så raskt som mulig. Første del av rehabiliteringen er å få så god knefunksjon som mulig. Responsen

på rehabiliteringen er forskjellig, vanligvis fattes det en avgjørelse 4-12 uker etter skaden. De fleste vil

erfare at kneet fungerer godt til daglige aktiviteter og fysisk aktivitet som ikke innebærer mye vridningsbevegelser. Mange vil da velge å avvente kirurgisk behandling – mens mange ønsker å stabilisere kneet gjennom kirurgisk behandling på bakgrunn av følelse av at kneet svikter. En fullgod ikke-operativ behandling innebærer regelmessig strukturert trening i 3 – 6 måneder før kneet funksjon er optimal.

Verdt å merke seg: Gjennomsnittlig langsiktig resultater er likt for de som velger og rehabiliterer kneet uten operasjon sammenliknet med dem som velger å operere.

Et godt fysioterapiprogram vil fokusere på tre områder;

Styrke. Musklene rundt kneet må styrkes. Dette gjelder både musklene på fremsiden og baksiden av låret. Dette er vesentlig fordi disse musklene kan gjøre en del av jobben som tidligere ble ivaretatt av korsbåndet. Muskulær styrke vil også bidra med støtdempingsegenskaper som reduserer belastningen på andre og sårbare strukturer i kneet (brusk og menisk).

Bevegelighet. En korsbåndskade vil kunne medføre tilstivning og redusert bevegelighet. Det er derfor viktig å gjenvinne bevegeligheten så raskt som mulig etter skaden. Dette oppnås ved at man så raskt som mulig starter med aktive øvelser og lett sykling på ergometersykkel.

Nevromuskulær kontroll. Nervesystemet sender mange signaler til hjernen om kneets stilling og bevegelser. Hjernen i sin tur gir beskjed til musklene rundt kneet som respons til dette. Dette er en viktig funksjon som blir skadelidende i forbindelse med en korsbåndskade. Det er derfor viktig å trene opp denne funksjon igjen. Trening av kontroll og stabilitet oppnås gjennom tidlig iverksettelse av spesifikke øvelser instruert av kompetent fysioterapeut.

Operativ behandling

Et ødelagt korsbånd vil i de fleste tilfeller ikke tilhele eller kunne repareres, men må i stedet rekonstrueres. Dette gjøres ved at man erstatter det ødelagte korsbånd med sener eller deler av sener som vanligvis ”høstes” fra området rundt kneet. Tradisjonelt har det vært vanlig å benytte midtre tredjedel av patellarsenen (senen fra kneskjellet til leggbenet) som erstatning for korsbåndet. Alternativer er bakside lår og på oversiden av kneskåla. Kirurgens erfaring med den kirurgiske metode samt pasientens evne og vilje til å gjennomføre rehabiliteringsprogrammet er sannsynligvis langt viktigere enn hvilken sene som benyttes.

Operasjonen foregår i de fleste tilfeller i narkose. En mansjett plassers rundt den øvre del av låret for å sikre ”blodtomhet” under operasjonen. Senen som skal benyttes som korsbånderstatning hentes ut via ett eller to små snitt. Resten av operasjonen foregår assistert med artroskopisk teknikk. Det kirurgiske inngrep tar fra 1 – 1 1⁄2 time.

Rehabilitering

Etter inngrepet skal det umiddelbart startes et strukturert rehabiliteringsprogram. Det er helt avgjørende for resultatet at pasienten forplikter seg til rehabiliteringsprogrammet som kan strekke seg over et 1⁄2 til ett år. Rehabiliteringsprogrammet vil bli tilpasset den operasjon som er utført og modifiseres i henhold til eventuelle tilleggs prosedyrer som ble utført.

 

I første fase av rehabiliteringen fokuseres det på bevegelighet. Dette er avgjørende for å unngå tilstivning i kneet – og forskning viser at en kombinasjon mellom ro og kontrollerte bevegelser de første ukene er særdeles viktig for å legge forholdene til rette for en optimal rehabilitering. Instruksjoner om øvelser for dette formål blir gitt i tilslutning til inngrepet. Krykker anbefales de første 1 – 2 uker, deretter vil de fleste kunne belaste fullt. Bruk av ergometersykkel uten motstand er en god øvelse og kan som regel initieres 1 – 2 uker etter operasjon. Bilkjøring tillates når kneet har gjenvunnet tilfredsstillende mobilitet og er smertefritt – vanligvis etter 2 – 3 uker.

 

Andre fase av rehabilitering starter 6 uker etter operasjon. Innen 6 uker etter operasjonen er målsetningen at kneet skal være fritt for hevelse, og bevegeligheten skal tilnærmet være normal. Fokuset er nå fortsatt på stabilitetsøvelser, men også på styrketrening. Belastingen i styrketreningen bør være gradvis økende og skal styres av fysioterapeut. Fysioterapeuten skal kontinuerlig overvåke treningen og kneets respons på belastningen som gis. Dersom øvelsene gir økende hevelse eller smerter, så skal belastningen reduseres og treningsprogrammet endres. Fysioterapeuten bør kontakte ansvarlig kirurg dersom kneets respons på trening ikke er som forventet og ikke kan kontrolleres ved endret treningsbelastning.

 

Tredje fase av rehabiliteringen er individuell og tilpasset den enkeltes aktivitetsnivå og idrettsgren. Etter 3 måneder tillates fri trening – som fortsatt skal tilrettelegges av fysioterapeut og styres etter kneets respons på økende belastning. Vanligvis tar det minst 9 måneder før man tillater tilbakeføring til trening i kontaktsport. Det er ønskelig at muskulær styrke, ettbens hopp funksjon og standardiserte spørreskjema benyttes til å evaluere knefunksjonen før pasienten starter med kontaktidrett. Vi anbefaler at vridningsidrett kan startes når kneets styrke er >90% sammenlignet med frisk side, og ettbens hoppetester kan gjennomføres med resultat >90% sammenlignet med frisk side. Ha gjennomført minst 4 uker med full intensitet i alle treninger uten symptomer fra kneet. Dette gjøres typisk etter at spilleren har bestått kravene i funksjonstestene. Når man så er tilbake i spill har vi kunnskap om at de aller fleste nye skader oppstår i kampspill, og de oppstår typisk de første tre månedene etter at man har spilt sin første kamp. Det er viktig å trene mye idrettsspesifikt.  Vi anbefaler derfor følgende retningslinjer for opptrapping av kampaktivitet: Max en kamp per uke de første tre månedene (dette gjelder også i cuper). Tilbakeføring til håndball kan eksempelvis være: I første kamp spilles omtrent 5 minutter i hver omgang. Andre kamp 7-8 minutter i hver omgang, tredje kamp 10 minutter per omgang osv. Spille de første kampene på litt lavere nivå enn sitt eget toppnivå. Fokusere på å få gode opplevelser – ikke være matchvinner. Ikke spille kamper på «dårlige knedager» eller hvis man er sliten (fysisk eller mentalt)

Alle som har hatt en korsbåndskade, har på sikt økt risiko for slitasjeforandringer i kneleddet (artrose). Det er ikke vitenskapelig dokumentert at rekonstruksjon av fremre korsbånd forebygger artrose, men rekonstruksjonen nedsetter risikoen for skade på menisken og bedrer tilhelingen av skadet menisk. Dersom du er overvektig, bør du prøve å gå ned i vekt. Redusert kroppsvekt belaster kneet mindre, minsker artroserisikoen og bedrer fysisk kapasitet.

 

Gjennomsnittlig langsiktig resultater er likt for de som rehabiliterer kneet uten å operere med de som opererer.

MCL og LCL (leddbåndskade i kneet)

 

Som illustrert i bilde 1, på hver side av kneleddet er det to sterke leddbånd (kollateralligament) som stiver av og stabiliserer kneleddet. Dette er sterke bindevevsbånd som bidrar til å feste lårbeinet til leggbeinet. Det ytre sidebåndet kalles på fagspråket det laterale kollateralligamentet. Det indre sidebåndet kalles mediale kollateralligament. Sidebåndet på innsiden av kneet hindrer særlig at leggbeinet bøyes for mye utover til siden.

En sidebåndskade på innsiden av kneet ses særlig ved idrettsaktiviteter. I de fleste tilfeller er det en isolert skade av sidebåndet, men det forekommer også samtidig med andre skader i kneet, f.eks. menisk- og korsbåndskade. Sidebåndskader på innsiden av kneet utgjør ca. 40% av alle alvorlige kneskader og er den vanligste kneskaden (Engebretsen et al., 2014; Norsk Helseinformatikk, 2017).

 

En skade på dette det laterale sideligamentet oppstår som regel under idrettsaktiviteter der leggbeinet blir vinklet kraftig innover. Som regel er dette alvorligere skader enn skader på sidebåndet på innsiden av kneleddet, fordi det ved skader på sidebåndet på utsiden av kneet ofte foreligger samtidige skader på menisker og korsbånd (Engebretsen et al., 2014; Norsk Helseinformatikk, 2016).

Runners knee, løperkne

 

Runners knee, løperkne eller langdistansekne er en smertetilstand på utsiden av kneet. Det er den tredje mest forekomne skaden blant langdistanseløpere pga. for mye og ensformig belastning. Også vanlig tilstand blant syklister. Smerten oppstår pga. at senen/fettvev på utsiden av kneet blir irritert. Årsak til plagene kan være belasting- hofte eller kne relatert. Riktig diagnose, utredning og behandling er viktig for rask tilbakeføring til aktivitet.

Patella luksasjon / Kneskålen ute av ledd

 

Patella betyr kneskål, og luksasjon betyr at kneskålen er "ute av ledd" eller forskjøvet ut av sin normale

stilling. Kneskålen er et  sesamben  som ligger foran  kneleddet. Den er i prinsippet formet som en halvkule,

med en spiss  som peker nedover og en mer rund øvre kant. Baksiden er glatt og brusk-kledd og står i

leddforbindelse med forsiden av  lårbenets  nedre ende. Kneskålen er omgitt av senen til kneleddets

strekkemuskel musculus quadriceps femoris.

Fordi lårets  strekkemuskulatur  for kneleddet er festet på kneskålen, bruker muskelen mindre kraft på å

strekke kneleddet.

 

Patellaluksasjon er vanligst hos tenåringer og skjer noe hyppigere hos jenter. Oftest oppstår skaden under

idrettsaktiviteter. De vanligste skademekanismene er direkte slag mot kneskål, eller en vridende bevegelse i

kneet som kan forekomme under aktivitet. Dersom du har hatt patellaluksasjon en gang, er risikoen betydelig

for at det samme kan skje igjen.

Kneskålen kan forskyves helt (luksasjon) eller delvis (subluksasjon) ut av sin naturlige stilling. Noen har en anatomi som gjør at de lettere enn andre får patellaluksasjon (f.eks liten kneskål, høytliggende kneskål, underutviklet bengrop på lårbenet, eller andre anatomiske faktorer). I sjeldne tilfeller kan patellaluksasjon være medfødt.

Behandling

Noen ganger glir kneskålen tilbake på plass av seg selv like etter en luksasjon, men andre ganger er det nødvendig med hjelp for å få kneskålen tilbake på plass. Etter at kneskålen er på plass igjen, retter den videre behandlingen seg mot å prøve å forhindre tilbakefall. Første behandling vil være avlastning/hvile, nedkjøling, stram bandasje rundt kneleddet (kompresjon) og hev beinet (elevasjon). Dersom kneskålen ikke glir på plass av seg selv, ta kontakt med lege for hjelp. Etter at kneskålen er kommet på plass, stabiliseres kneskålen med en gipsskinne, ortose, elastisk bandasje eller tape i et par uker.

Fysioterapi

Det er viktig å analysere skadehistorie og eventuelle bakenforliggende årsaker i rehabiliteringen av patellaluksasjon. Ofte er drag fra muskulaturen på lårets utside årsaken til at kneskålen forskyves. Ved å trene opp muskulaturen på innsiden av låret kan man minske dette "utoverdraget" på kneskålen, og slik bidra til å forebygge tilbakefall. Korreksjon av bevegelsesmønster fra hoften er også viktig, både i starten av rehabilitering og i siste fase med mer kompliserte og idrettsspesifikke bevegelsesmønster. De positive effektene av en slik rehabilitering ser ut til å komme av kombinasjonen av økt global styrke i underekstremiteten, endring i biomekanikk, og muligens sentrale mekanismer som gir en økning i toleranse for belastning. Fysioterapeuten din vil ha et progressivt rehabiliteringsopplegg klart, og vil hjelpe deg til å styrke og balansere muskulaturen både i hofte og kne for å gjøre deg stabil nok til å tåle fremtidige belastninger.

Hovedmålet med behandlingen er å forhindre nye luksasjoner. Det vil altså være viktig å fokusere det kroppskontroll og såkalt funksjonelle bevegelsesmønstre, der man forsøker å unngå at kneet under aktivitet havner i en posisjon hvor man er utsatt for ny skade.   Rehabilitering etter førstegangsluksasjon tar mellom 8 og 12 uker, men varig fokus på god knestyrke og -stabilitet vil alltid være hensiktsmessig for de som er rammet av patellaluksasjon.

Prognose

Etter konservativ behandling kan tilbakefallsrisikoen være stor, så et nøye og varig opptreningsregime vil være helt nødvendig og bør tas på alvor.

 

Operasjon

Hvis patellaluksasjon blir et tilbakevendende problem, er det aktuelt med en operasjon som stabiliserer kneskålen. Etter operasjonen gjennomgår pasienten rehabilitering i flere måneder, ofte under ledelse og oppfølging av fysioterapeut. Idrettsutøvere er nesten alltid tilbake i idrett etter tre til fire måneder. Prognosen er meget god.

Patellofemorale smertesyndrom / Smerter rundt kneskålen

 

Patellofemorale smertesyndrom er smerter rundt kneskålen (patella). Kneskålen ligger midt på kneet

nederst på lårbenet (femur). Hvis knesmerter kjennes diffuse og uten en bestemt årsak, vil det i mange

tilfeller være snakk om det som kalles patellofemoralt smertesyndrom. Dette er spesielt vanlig blant ungdom

som driver med idrett.

 

Det den vanligste idrettsmedisinske kneskaden og utgjør 10% til 25% av de med knesmerter. Tilstanden

rammer hyppigst unge kvinner og jenter, 2:1 i forhold til menn, og spesielt lang- og mellomdistanseløpere.

Hos mosjonistjoggere er tilstanden hyppigst i 40-årsalderen. Tilstanden er heller ikke uvanlig blant

ikke-idrettsutøvere.

Årsak

Tilstanden har flere årsaker og oppstår som følge av et komplekst samspill mellom indre anatomiske

forhold og ytre treningsfaktorer. Overbelastning, skjevstilling og skader angis som de viktigste årsakene.

Patella er en del av den store lårmuskelen på forsiden av låret, kvadricepsmuskelen, som strekker ut kneleddet.

Kvadriceps består av fire muskler, og de fester seg til overkanten av patella. Fra nedre del av patella går en kraftig sene som fester seg fortil på øvre del av leggbeinet (tibia). Denne senen kalles patellarsenen. Patella danner et ledd med nedre del av lårbeinet, det patellofemorale leddet. Anleggelsen av patella er fra naturens side en smart løsning fordi det fremmer bøyingen og strekkingen av kneleddet, og det gir mindre slitasje enn om det bare var en sene som gled frem og tilbake i furen på nedre del av lårbeinet. Slik det er nå, glir patella opp og ned i denne furen. Brusk kler både overflaten av lårbeinsfuren og baksiden av patella, slik at patella glir glattest mulig opp og ned.

 

Skjevbelastning eller overbelastning av leddet mellom kneskålen og lårbenet er sannsynligvis den vanligste årsaken til patellofemoralt smertesyndrom. I mange tilfeller synes det å skyldes en svekkelse av deler av kvadricepsmuskelen. Det kan forstyrre den smidige tilpasningen som er mellom patella og underliggende vev, slik at trekkretningen av patella endres, det vil si at patella dras litt "skjevt" opp og ned i det patellofemorale leddet (økt Q-vinkel). Forklaringen kan være medfødte skjevstillinger i foten/føttene som f.eks. plattfothet eller uttalt utovervridning av foten i ankelleddet (pronasjon). Overbelastning av kvadricepsmuskelen, eller svekkelse av deler av den, synes å være viktige underliggende faktorer. F.eks. overdreven aktivitet som pasienten ikke er vant til, som løping på hardt underlag, bruk av skotøy med dårlig støtabsorpsjon. Kneleddsskade kan også føre til patellofemoralt smertesyndrom.

Skade av brusken i det samme leddet kan også være en årsak. Dette kan være ettervirkninger av direkte støtskade mot kneskålen, eller en følge av langvarig overbelastning.

Symptomer

Hovedplagen er smerter i kneet. Smerten er lokalisert bak, rundt eller under kneskålen. Noen ganger kjennes smerten også i knehasen. Smerten er typisk dump og verkende, men noen ganger er den akutt og sterk. Smerten forverres ved gange eller løping nedover bakker eller nedover trapper. Også å gå opp trapper kan gi smerter. Huksitting øker smertene, og det er ofte smertefullt å reise seg etter å ha sittet med bøyde knær. Ofte merkes mindre smerter ved noe aktivitet. Smertene kan i mange tilfeller utløses av lange bil-/bussturer der man sitter helt i ro. I tillegg til smerter plages mange av stivhet i kneet, spesielt etter å ha hatt kneet bøyd lenge. Sviktfølelse i kneet er også vanlig.

 

Behandling

Avlastning og deretter systematisk opptrening er hovedbehandlingen. Medisiner har ingen helbredende effekt. Heller ikke kortisonsprøyter. Men paracetamol og betennelsesdempende medikamenter (NSAIDs) gis likevel ofte tidlig under behandlingen for å mildne smertene.

Akuttfasen fokuserer på å oppnå smertekontroll. Den påfølgende rehabiliteringsfasen fokuserer på å modifisere risikofaktorer og biomekaniske skjevstillinger.

Egentrening

Avlastning er første trinn i behandlingen for å lindre smerten. Unngå bevegelser eller aktiviteter som utløser plager. Eksempler på dette er huksitting, styrkeløft med dyp knebøy, løping på hardt underlag, sykling med lavt sete, spensthopp, stillinger med direkte trykk på kneskålen. Løpere bør redusere løpedistansen til en lengde som ikke utløser smerte. Vurder om skotøyet er hensiktsmessig og gir riktig støtdemping. Alternative aktiviteter som sykling, svømming eller bruk av en elipsemaskin kan brukes til å opprettholde formen mens opptreningen pågår. Is eller andre metoder for nedkjøling kan også dempe symptomene. Varme anbefales vanligvis ikke.

Avlastningen bør vare i flere måneder.

Styrketrening av knestrekkemuskelen (quadriceps) på fremsiden av låret og tøyning av knebøyemusklene (hamstrings) bak på låret er ofte effektivt. Sykling med høyere sete hjelper også.

Annen behandling

Et fornuftig, individuelt oppsatt rehabiliteringsprogram er det viktigste behandlingstiltaket, og flere studier har vist at fysioterapi er effektiv behandling ved patellofemoralt smertesyndrom. Programmet fokuserer på å korrigere skjevbelastninger på patella gjennom f.eks. å styrke kvadriceps eller løse på stramme strukturer på utsiden av patella. Fysioterapi for å trene opp eventuell svekket muskulatur på innsiden av låret (musculus vastus medialis) kan være virksomt hos så mange som 80% av pasientene. Dersom ingen bedring er oppnådd etter ca. 6 til 12 måneder, kan det bli aktuelt å vurdere operasjon.

Teiping av kneskålen er antatt å kunne være nyttig ved å korrigere eventuelle skjevbelastninger på patella og lårmuskelens virkning på patella. Resultater fra forskning spriker imidlertid. Heller ikke bruk av støttebandasjer og ortoser er vist med sikkerhet å ha effekt.

 

Andre anbefalte aktiviteter:

Vanlig skigåing. Helst bare i småkuppert terreng slik at du unngår ploging nedover og fiskebein oppover bakkene.

Sykling på flatt terreng uten motbakke eller ergometersykling uten motstand. I begge tilfeller med så høyt sete som mulig slik at du sykler med så strake knær som mulig.

Svømming på rygg, samt crawl, da svømmer du med strake knær, mens brystsvømming bør unngås.

Barfotløping eller løping med minimalistiske løpesko kan muligens ha en positiv effekt.

                                                                                                                                                                                                                                                                                            (NHI.no)

 

 

Osgood-Schlatter´s (populært kalt Schlatter´s) er en tilstand som gir smerter øverst på leggbeinet, like under kneet, ved festet til patellasenen. Vanligvis vil Schlatter´s gi smerter litt nedenfor kneet/øverst på leggen, mens Sinding-Larsen gir smerter på nedre del av kneskåla.

 

Tilstanden er veldig vanlig blant aktive barn og unge rundt pubertetsalder. Schlatters er mer vanlig blant gutter, enn hos jenter, og inntreffer normalt i alderen 8-15 år. En lignende tilstand, som er noe mindre vanlig, er Sinding-Larsen syndrom. Ved Sinding-Larsen sitter smertene litt høyere opp, på nedre del av kneskåla.

 

Symptomene oppstår som oftest i sammenheng med et høyt aktivtetsnivå i en periode med rask vekst. Typisk er det aktiviteter som involverer mye løping, nedbremsing og hopping, for eksempel fotball, basketball, volleyball og håndball, som fremprovoserer smertene.

 

På enden av lange ben, slik som leggbenet og lårbenet, har vi såkalte vekstplater helt til vi er utvokst. Disse vekstplatene består av brusk, og til denne brusken sitter det festet sener. Når kroppen vokser, kan disse senene dra og irritere brusken. Hvis det utsettes for overbelastning, kan det bli et smertefullt område.

I mange tilfeller vil man se en liten klump i dette området hos personer med Schlatters. Dette er helt vanlig og uproblematisk.

 

Behandlingen av Schlatters/Sinding-Larsen består først og fremst av belastningsstyring.

Det er ikke noe poeng å droppe fysisk aktivitet og trening, da det ikke er noe forskning som kan vise til at dette fremskynder helingsprosessen. Man bør finne en kombinasjon av trening og hvile som fungerer i hverdagen. Dersom en normal uke består av 5-6 treninger/konkurranser/kamper, kan det være fornuftig å kutte ut en av disse. Fysioterapeuten kan hjelpe til med å lege en fornuftig ukeplan. Å ise ned etter trening kan dempe smertene. Taping og Schlatters-bånd kan dempe smertene under aktivitet.

 

Styrking av musklene rundt hofte og kne anbefales, men bør gjøres uten for mye smerte.

Det er noe uenighet når det gjelder tøyning av muskulaturen på fremsiden av låret, og hvorvidt dette virker positivt eller om det øker irritasjonen i det smertefulle området. Tøyning kan derfor testes ut, så kan man gjøre sine egne erfaringer rundt det.

 

Schlatter´s kan i mange tilfeller ha en lang varighet, men det er viktig å vite at tilstanden er ufarlig, og vil gå over.

Hva er menisker?

Meniskene er to bruskputer som finnes i hvert kneledd. Disse to bruskene ligger på hver sin side av kneet, inne i selve leddet - det er den mediale (på innsiden) og den laterale (på utsiden). De viktigste funksjonene er:

* De danner en "grop" som lårbenet kan bevege seg i uten at benet "går ut av ledd" i forhold til leggbenet

* Støt-absorberende. Fordeler vektbelastningen på leddflatene slik at slitasjen blir så liten som mulig, og bevegelsen i kneet blir myk og glatt.

* Fordeler leddvæske slik at leddet kan beveges med minst mulig motstand

* Stabiliserer kneet

 

Hva er en meniskskade?

Skade på meniskene består som regel av rifter eller brudd i menisken. Menisken på innsiden i kneet (mediale menisk, indre menisk) er mye hyppigere skadet enn den ytterste (laterale menisk). Forklaringen er at den mediale menisken er festet til andre strukturer i området, og derved blir noe mindre bevegelig sammenlignet med den laterale menisken.

Årsaker:

Akutte skader av meniskene ses særlig blant idrettsfolk, og spesielt innen kontaktidretter som håndball og fotball. Men også arbeidstakere med tunge løft og mye bøyninger i knærne er utsatte for meniskskader.

Den akutte skaden forårsakes som regel av en kraftig vridning i en posisjon med bøyd kne. Meniskskader kan også utvikles gradvis over lengre tid som en del av artrose i kneleddet (slitasje, degenerative prosesser).

Skader som oppstår gradvis, skyldes vanligvis belastninger gjennom flere år. Menisken mister med årene noe elastisitet og smidighet, og den blir derfor i økende grad utsatt for slitasje.

 

Symptomer:

Det vanligste symptomet er sterke, oftest stikkende smerter i kneet - vanligvis lokalisert til leddspalten på innsiden av kneet. Smerten vil vanligvis komme og gå, og den forverres som regel ved fysisk belastning. Spesielt utløses menisksmerter ved rotasjoner i kneleddet. Mange pasienter opplever derfor at det å snu seg i sengen og å gå i trapper, kan være svært smertefullt. Å sitte på huk er også som regel smertefullt.

I løpet av de første timene etter en akutt skade får man en hevelse i kneet, og noen kan i tiden etter merke at det knepper i leddet ved bevegelse. Hos personer der små biter av brusken er revet løs, eller menisken er fliset opp, kan man oppleve det som kalles låsningsfenomen, det vil si at kneet plutselig låser seg og ikke kan beveges.

Osteochondritis dissecans er en tilstand som hyppigst forekommer i kneleddet hos unge personer. Tilstanden skyldes skade på et lite område av beinvevet under leddbrusken. Dette beinvevet kan brekke av.

Skade eller henfall av leddbrusk og underliggende bein kan resultere i at en liten bit av beinvevet eller brusken løsner. Dette frie legemet kan komme i klem mellom de to leddflatene og både forårsake smerter og låsninger. Den vanligste lokalisasjonen er i kneleddet (75 prosent), men dette kan også skje i andre ledd som hofteledd, ankelledd (5 prosent), albueledd (5 prosent) og ledd i foten.

 

Pasienten er ofte i 15-40 års alderen, men det er en sjelden årsak til leddsmerter hos barn. Gutter rammes 2 til 3 ganger så hyppig som jenter.

Årsak

Årsaken er ukjent. Foreslåtte årsaker er gjentatte små skader, lokalt tap av blodtilførsel etter en skade og arvelig disposisjon.

En skade er sannsynligvis den første hendelsen. Skaden medfører nedsatt blodtilførsel til et mindre område like under leddbrusken i leddet. Tap av blodtilførsel gjør at noe av beinvevet dør (osteonekrose), noe som kan føre til at en beinbit kan løsne og bli liggende fritt i kneleddet. Den frie beinbiten kan hindre bevegeligheten i leddet og kan medføre at leddet låser seg, det oppstår "låsninger".

Særlig hos unge personer er tilstanden forbundet med et høyt aktivitetsnivå, vanligvis i idrett, noe som kan føre til gjentatte skader som utløser den beskrevne prosessen.

Skade av bruskflatene i leddet og arvede egenskaper kan være risikofaktorer.

Symptomer

I den tidlige fasen utløses smerter i leddet ved belastning eller når leddet bøyes eller strekkes helt ut. Etter en tid kan låsninger oppstå i det aktuelle leddet. Når kneet er rammet, er vanlige symptomer knesmerter, låsningsfenomener, hevelse og følelse av at kneet svikter. Ved sykdom i hofteleddet er hovedsymptomet skarpe, sviende lyskesmerter som varer i kort tid, og som kommer og går. I ankelen kan det oppstå sterke smerter og låsninger. Det samme gjelder albuen.

 

Diagnostikk

Opplysninger om smerter og låsninger i leddet gir legen mistanke om tilstanden. Ved undersøkelse av leddet kan legen finne hevelse, låsninger og smerter ved trykk på leddet. Ingen laboratorieprøver har verdi for å stille diagnosen. Røntgen av leddet kan vise det løse fragmentet, men røntgenundersøkelsen kan lenge være normal. CT og spesielt MR er bedre bildeundersøkelser til å påvise osteokondritt, eventuelt funn av fritt benlegeme.

Ved sterk mistanke om tilstanden utføres artroskopi. Gjennom et snitt i huden fører man inn et skop (kikkerør) i leddet. Via skopet kan man dermed både se og eventuelt fjerne løse legemer.

 

Behandling

Hensikten med behandlingen er å lindre plagene. Hvile og avlastning er hovedbehandlingen så lenge det løse legemet fortsatt sitter på plass i leddbrusken. Smertestillende tabletter kan eventuelt brukes. Avlastning i gips kan bli aktuelt. Ved kirurgi blir det frie legemet i leddet enten satt på plass (dersom de er store), eller fjernet (dersom de er små). Som nevnt over, kan inngrepet i de fleste tilfeller gjøres i lokalbedøvelse med et artroskop.

 

Pasienten er ofte i 15-40 års alderen, men det er en sjelden årsak til leddsmerter hos barn. Gutter rammes 2 til 3 ganger så hyppig som jenter.

 

Årsak

Årsaken er ukjent. Foreslåtte årsaker er gjentatte små skader, lokalt tap av blodtilførsel etter en skade og arvelig disposisjon.

En skade er sannsynligvis den første hendelsen. Skaden medfører nedsatt blodtilførsel til et mindre område like under leddbrusken i leddet. Tap av blodtilførsel gjør at noe av beinvevet dør (osteonekrose), noe som kan føre til at en beinbit kan løsne og bli liggende fritt i kneleddet. Den frie beinbiten kan hindre bevegeligheten i leddet og kan medføre at leddet låser seg, det oppstår "låsninger".

Særlig hos unge personer er tilstanden forbundet med et høyt aktivitetsnivå, vanligvis i idrett, noe som kan føre til gjentatte skader som utløser den beskrevne prosessen.

Skade av bruskflatene i leddet og arvede egenskaper kan være risikofaktorer.

Symptomer

I den tidlige fasen utløses smerter i leddet ved belastning eller når leddet bøyes eller strekkes helt ut. Etter en tid kan låsninger oppstå i det aktuelle leddet. Når kneet er rammet, er vanlige symptomer knesmerter, låsningsfenomener, hevelse og følelse av at kneet svikter. Ved sykdom i hofteleddet er hovedsymptomet skarpe, sviende lyskesmerter som varer i kort tid, og som kommer og går. I ankelen kan det oppstå sterke smerter og låsninger. Det samme gjelder albuen.

Diagnostikk

Opplysninger om smerter og låsninger i leddet gir legen mistanke om tilstanden. Ved undersøkelse av leddet kan legen finne hevelse, låsninger og smerter ved trykk på leddet. Ingen laboratorieprøver har verdi for å stille diagnosen. Røntgen av leddet kan vise det løse fragmentet, men røntgenundersøkelsen kan lenge være normal. CT og spesielt MR er bedre bildeundersøkelser til å påvise osteokondritt, eventuelt funn av fritt benlegeme.

Ved sterk mistanke om tilstanden utføres artroskopi. Gjennom et snitt i huden fører man inn et skop (kikkerør) i leddet. Via skopet kan man dermed både se og eventuelt fjerne løse legemer.

Behandling

Hensikten med behandlingen er å lindre plagene. Hvile og avlastning er hovedbehandlingen så lenge det løse legemet fortsatt sitter på plass i leddbrusken. Smertestillende tabletter kan eventuelt brukes. Avlastning i gips kan bli aktuelt. Ved kirurgi blir det frie legemet i leddet enten satt på plass (dersom de er store), eller fjernet (dersom de er små). Som nevnt over, kan inngrepet i de fleste tilfeller gjøres i lokalbedøvelse med et artroskop.

Osgood-Schlatters og Sinding-Larsen syndrom 

Meniskskader

Fritt benlegeme i kneleddet (OCD)

 
 
 

 DRAMMEN SPORTSKLINIKK 

Schwartz gt. 6 (Idrettens hus), 3043 Drammen -

Tlf: 911 95 300 – Fax 32 82 02 84

MJØNDALEN SPORTSKLINIKK

Hagatjernveien 19, 3050 Mjøndalen -

Tlf: 911 95 300 – Fax 32 82 02 84